Jeg tok av meg vandreskoene på en strand i Göynük. Sålen begynte å løsne, men nå ble skoene byttet ut med sandaler. Så takk skoene mine for at dere holdt meg i balanse på stien.

I dag startet vi med sen frokost og såre bein. Kom i prat med Sandra og Cem som også var gjester på pensjonatet. De hadde gått på den lykiske vei i en uke. De skulle bli kjørt til Göynük Yaylasi og deretter gå til Gönük. Vi ble med dem og startet dagens vandring sammen. Fint å komme litt nærmere stedet for avslutning på den lykiske vei da vi etter flere dagers lange vandreturer var ganske ute av kontroll på våre bein, og helt nødvendig for oss å komme ned fra fjellet da vi ikke hadde flere tyrkiske lyra å betale for overnattinger og mat. Sandra og hennes mann Cem bor i Tyskland. De førte ann og vi hadde en kort tur sammen til nærmeste cafe. Noe som passet Adrian og meg supert, da de serverte  guzleme ( tyrkiske pannekaker) der. Deretter begynte vandreturen  med full fart ned i et juv med kjempesteiner og glatte småsteiner som skulle treffes med lette og grasiøse hopp for å komme over elveleiet, på kryss og tvers. Noe som førte til at mine hopp ble mer en kamp om tilværelsen, hysterisk stepping  på steinene for deretter å plumpe nedi med hele meg i elva! Avslutningen i juvet med å komme over elva hengende i et tau så heller ikke særlig elegant ut med full nedsenkning i vannet! På vei opp fra juvet skulle vi klatre 420 meter opp. Vi holdt fortsatt følge med det tyske paret som gikk utrolig velsmurte i alle ledd. Sandra og Cem i ledelsen og Adrian og jeg stoltrende etter! Da vi tok en pause halvveis opp kom det fram at Sandra jobbet som «Bergführerin»i de Østerrikske alper! Sånn flaks! Akkurat i dag!  Et veldig hyggelig bekjentskap som vi fremdeles camper sammen med. Nå i Göynük. I morgen skal vi ha hviledag for nå er vi ved enden av den lykiske vei!

Sandra, Adrian og Cem.

Hanne i elegant svev på taubanen.

Adrian og Hanne i juvet.

På vei til Göynük.

Godt å vaske av svetten.

På vei til Göynük.

Skål for en fin tur!

Høydeskrekk!  Definisjon; høydeskrekk er sterk og ofte ukontrollerbar angstreaksjon hvis personen er over bakken og kan se ned. Og det skulle jo selvfølgelig inntreffe på toppen av Tahatli. Jeg måtte ta tak i hånda til Adrian og bli geleidet de siste meterne opp til toppen. Men! Vi kom opp💃 Ikke nok med det, men på vei ned blåste det opp til stormvind med snøfnugg. Toppturen tok lengre tid en forventet og spesielt da vi kom ned på tregrensen. Da begynte Adrian med en voldsom fotografering og studering av flora og fauna ( Adrian er nemlig utdannet naturviter) veldig spennende jakt på kongler og krypdyr, men ikke når dagslyset er i ferd med å forsvinne. Jeg måtte ta ledelsen og befale en raskere nedstigning til overnattingsstedet i Yayla Kurzdere! Og prøvde å skremme han med at vi måtte overnatte ute om vi ikke fikk opp dampen. Det hadde motsatt effekt på Adrian, som dermed begynte å glede seg til en villmarksnatt sittende ved et bål i fjellheimen! Heldigvis kom vi fram i tide til hytta👍 Ble tatt godt imot med Efos og Tavuk.

Det var en lang tur til toppen av fjellet.

Vi nådde toppen.

Kald vind med snøfnugg.

Flotte trær.

Vakkert fjell landskap.

Pensjonatet.