Yayla Kursdere til Göynük 14 km

I dag startet vi med sen frokost og såre bein. Kom i prat med Sandra og Cem som også var gjester på pensjonatet. De hadde gått på den lykiske vei i en uke. De skulle bli kjørt til Göynük Yaylasi og deretter gå til Gönük. Vi ble med dem og startet dagens vandring sammen. Fint å komme litt nærmere stedet for avslutning på den lykiske vei da vi etter flere dagers lange vandreturer var ganske ute av kontroll på våre bein, og helt nødvendig for oss å komme ned fra fjellet da vi ikke hadde flere tyrkiske lyra å betale for overnattinger og mat. Sandra og hennes mann Cem bor i Tyskland. De førte ann og vi hadde en kort tur sammen til nærmeste cafe. Noe som passet Adrian og meg supert, da de serverte guzleme ( tyrkiske pannekaker) der. Deretter begynte vandreturen med full fart ned i et juv med kjempesteiner og glatte småsteiner som skulle treffes med lette og grasiøse hopp for å komme over elveleiet, på kryss og tvers. Noe som førte til at mine hopp ble mer en kamp om tilværelsen, hysterisk stepping på steinene for deretter å plumpe nedi med hele meg i elva! Avslutningen i juvet med å komme over elva hengende i et tau så heller ikke særlig elegant ut med full nedsenkning i vannet! På vei opp fra juvet skulle vi klatre 420 meter opp. Vi holdt fortsatt følge med det tyske paret som gikk utrolig velsmurte i alle ledd. Sandra og Cem i ledelsen og Adrian og jeg stoltrende etter! Da vi tok en pause halvveis opp kom det fram at Sandra jobbet som «Bergführerin»i de Østerrikske alper! Sånn flaks! Akkurat i dag! Et veldig hyggelig bekjentskap som vi fremdeles camper sammen med. Nå i Göynük. I morgen skal vi ha hviledag for nå er vi ved enden av den lykiske vei!