…så travle gater, med mye støy fra mennesker og biler og trikker! Og, så mye historie. Ganske unikt!
Jeg begynte med et besøk i den bysantiske « Basilica sistern»  som ligger under gatenivå ikke langt fra Sultanahmed. Et vannlager som skulle sikre vanntilførsel til innbyggerne av Istanbul under den bysantiske perioden. Et stort rom på 140mx70m med vakre søyler 5 m høye.

Men juvelen i den historiske kronen her i Istanbul var og er Hagia Sofia. Både Sigurd Jorsalfare ( da han besøkte byen) og jeg følte oss nok litt små da vi kom inn i den 49 m høye moskeen ( var i utg. punktet bygd opp som kirke på 500 tallet)  Flotte veggmalerier og vakre marmorgulv og høye vegger møtte oss. Jeg følte meg hensatt langt tilbake i tid der jeg beveget meg rundt på galleriet sammen med tusen andre besøkende. Nede på gulvet i 1. etasje virket det også litt spennende å være. Ditt ville jeg, for virkelig å ta inn over meg hvor mektig høyt det var opp til tak kuppelen. Men, der var det kun adgang for troende muslimer.  Det ble et så stort dilemma for meg, så jeg måtte innkalle høyere makter til et møte. På meg virket det som at Allah mente at jeg burde respektere dette påbud og dermed ikke prøve å snike meg inn. Dessuten syntes han at jeg hadde vist fram alt for mange hårlokker under sjalet som jeg hadde drapert meg i. Vår herre virket å være noe mer vågal og jeg syntes å høre en stemme si at det finnes tilgivelse for alt. Allikevel følte jeg meg så liten i store Hagia Sofia, så jeg «krøp» til korset og gikk ut.  Dessverre hadde jeg også kjøpt billett til et moderne high tec. interaktivt museum som skulle fortelle historien til Hagia Sofia. Sammen med 10 andre deltakere, ble jeg utstyrt med høretelefon og avspiller rundt halsen og hastig ført gjennom 25 små mørke rom med filmlerret som dekket hele vegger, Og et lydanlegg skrudd opp på maks med dramatisk musikk og skrikende lydeffekter som brakte oss rett inn i historiens begivenheter av jordskjelv og krig. I rom nr.7 begynte jeg å bli skikkelig svimmel. Gulvet gynget og jeg måtte nistirre på en ventilasjonsluke i taket for å ikke gå overrende. Slik kom jeg meg gjennom de resterende rom og jeg vet mye om ventilasjonsanlegget på museet for Hagia Sofia. Kaldsvettende, svimmel og kvalm kom jeg meg tilbake til hotellet og tenkte at det egentlig holdt med museumsbesøk for denne gang.  Antakelig fikk dette meg langt ut av komfortsonen så jeg bestemte meg neste dag for å kompansere med en liten båttur på Maramarahavet. Frisk sjøluft har alltid gitt meg glede og energi. Nede på havna stod det reklamert for båtturer. Jeg ville ha en kort tur på 90 minutter. Passet meg bra, da kvalmen fra gårsdagen hang igjen og jeg ønsket jo ikke å bli utsatt for sjøsyke. Merkelig nok så klarte jeg å komme i feil kø og havnet dermed på heldagstur opp hele Bosporos stredet og til Svartehavet . Det ble en meget lang båttur forbi myriader av palasser og moskeer. Jeg syntes etterhvert at det ble mer artig å lese hva de store tankbåtene, som passerte oss het; Paskalis, Maya, Pafilia osv.

Istanbul har vært en opplevelse på mange måter, men jeg trives nok best oppi fjellene i Lykia sammen med gode venner og alle geitene.

Takk til Henrik. Hilde Marie,Christine,Trine, Bjørn Åge, Marit Amalie, Camilla, Grete, Hanne. Celine og Casper som har passet på dyrene og gården mens jeg har vært borte.

Takk til Halvor som har utformet bloggen

Det har vært et fantastisk møte med flotte, vennlige og hjelpsomme mennesker som jeg/ vi har møtt i et historisk og vakkert land ❤️

Screenshot

Jeg lærte ebru marbling.

Nå reiser jeg til Konstantinopel.

Nå er vandringen på den lykiske vei slutt. Jeg har ikke gått hele veien. Har valgt bort områder med mye motorvei, drivhusområder og en lengre fjelltur på tre dager som krever telt og sovepose. Det har vært en utfordrende vei å gå, som har krevd viljestyrke. For hver dag har kroppen blitt sterkere og gleden over å klare dagsetappene har vært stor. Fjell landskapet langs Middelhavet er fantastisk vakkert. Vi har gått gjennom vakre enger av vårblomster, klatret i steile fjell og møtt gode og hjelpsomme mennesker, både av vandrere og tyrkere. Det er rart hvor lite en trenger for å ha et godt liv. Alt jeg har trengt har jeg hatt med meg i sekken men det aller viktigste bærer jeg inne i meg.
Takk for trivelig følge, Hanne. Du var med på turen i to uker. Du er utrolig tøff til å stå på! Gir deg ikke selv om knær og hofter krangler. Og med tre kortisonsprøyter i hofta så gikk jo dette utrolig bra! Takk til deg Adrian som ble med tanta di på vandring i en uke. Du er så positiv og flink til å skryte av andre, så jeg trodde jo en stund at jeg var både tysk språkprofessor i møte med andre vandrere og erfaren fjellklatrer.
Takk til deg som har vært med på reisen ved å lese innleggene her. Og veldig hyggelig å lese kommentarer som dere har skrevet. Jeg håper at du har fått lyst til å vandre i Tyrkia og møte et flott land med hyggelige og hjelpsomme innbyggere.

»Nur wo du zu Fuss warst, bist du wirklich gewesen» sitat Johann Wolfgang von Goethe

I dag avsluttet Adrian og jeg vandringen med Hamam/tyrkisk bad.

Hanne i hamam.

Adrian og Hanne tar en pause i hamamen.

Dette er siste innlegget, om jeg ikke plutselig opplever noe spennende på resten av min reise. Jeg har ennå noen uker til før jeg må på jobb.
Nå reiser jeg ut til en øy og setter meg og leser en bok. Etterpå drar jeg kanskje opp til Istanbul for å studere mosaikk og lage meg en Alladins lampe. Hørte nemlig om en spennende workshop der👍

See you later!