Det burde jeg vel ha visst, som tanta til Adrian, at han helt fra barnsben av har vært utrolig fascinert av pyrotekniske utfordringer. Så, det var absolutt rett person å ha med i kveld! Vi kom gående opp i fjellet i Chimera, i skumringen. Endelig skulle jeg få oppleve de evige flammer som kommer ut av berget. Flammer som har brent i tusen år. Litt skuffet blir jeg når jeg ser at det bare lyser opp fra tre bål. Vi setter oss ned og kjenner varmen fra flammene. Koser oss med øl og potetgull og ser jo hvor fint det er når mørket kommer på. Etter en lang stund snur jeg meg mot Adrian for å foreslå at vi går tilbake til Ciralli så ser jeg til min forskrekkelse at han krabber rundt på fjellet med en lighter i hånda for å finne flere bergsprekker der det siver ut gass. Og utrolig nok så  klarer han å få til rene Rammstein showet i fjellskrenten i Chimera. Det lyste så fint i de evige flammer da vi gikk tilbake til Çirali rundt midnatt. Vanskelig å finne veien hjem i mørket, men etter litt famling og fall kom vi trygt tilbake. I morgen får vi prøve å stå opp tidlig å komme oss videre til Beycik. Da begynner klatreturen oppover mot 1800 moh.

Adrian i Chimera

Hanne i Chimera.

Flammene i Chimera.

Flere flammer i Chimera.

Adrian finner bergsprekker med metangass.

Sibell har laget frokost til oss så vi kommer oss tidlig avgårde i morgen.

Chris og vennene hans som vi har truffet på et par ganger underveis.