Nå er vandringen på den lykiske vei slutt. Jeg har ikke gått hele veien. Har valgt bort områder med mye motorvei, drivhusområder og en lengre fjelltur på tre dager som krever telt og sovepose. Det har vært en utfordrende vei å gå, som har krevd viljestyrke. For hver dag har kroppen blitt sterkere og gleden over å klare dagsetappene har vært stor. Fjell landskapet langs Middelhavet er fantastisk vakkert. Vi har gått gjennom vakre enger av vårblomster, klatret i steile fjell og møtt gode og hjelpsomme mennesker, både av vandrere og tyrkere. Det er rart hvor lite en trenger for å ha et godt liv. Alt jeg har trengt har jeg hatt med meg i sekken men det aller viktigste bærer jeg inne i meg.
Takk for trivelig følge, Hanne. Du var med på turen i to uker. Du er utrolig tøff til å stå på! Gir deg ikke selv om knær og hofter krangler. Og med tre kortisonsprøyter i hofta så gikk jo dette utrolig bra! Takk til deg Adrian som ble med tanta di på vandring i en uke. Du er så positiv og flink til å skryte av andre, så jeg trodde jo en stund at jeg var både tysk språkprofessor i møte med andre vandrere og erfaren fjellklatrer.
Takk til deg som har vært med på reisen ved å lese innleggene her. Og veldig hyggelig å lese kommentarer som dere har skrevet. Jeg håper at du har fått lyst til å vandre i Tyrkia og møte et flott land med hyggelige og hjelpsomme innbyggere.

»Nur wo du zu Fuss warst, bist du wirklich gewesen» sitat Johann Wolfgang von Goethe

I dag avsluttet Adrian og jeg vandringen med Hamam/tyrkisk bad.

Hanne i hamam.

Adrian og Hanne tar en pause i hamamen.

Dette er siste innlegget, om jeg ikke plutselig opplever noe spennende på resten av min reise. Jeg har ennå noen uker til før jeg må på jobb.
Nå reiser jeg ut til en øy og setter meg og leser en bok. Etterpå drar jeg kanskje opp til Istanbul for å studere mosaikk og lage meg en Alladins lampe. Hørte nemlig om en spennende workshop der👍

See you later!